Saturday, January 31, 2009

Ein liten hilsen her fraa Kenya. Er akkurat no i Nyeri paa besok hos Maria og Liv Astrid. Eg greidde aa komme meg heile veien fraa Kakamega til Nyeri aleine. Er litt stolt over det. Maatte bytte i Kisumu og Nyeri, men det gjekk saa fint so.
Ellers fekk me pizza naar me kom. Noko som var heilt himmelsk, mildt sagt! Eg ser fram til resten av helga saman med min norske venner og haaper paa aa skrive om besoket paa neste innlegg.
Klem

Thursday, January 29, 2009

Ja, så var eg her igjen. Ein del har skjedd sidan sist så eg kan jo starte med ein oppdatering. På fredag reiste med vidare frå Kisumu til Kisii, som ligger endå lenger sør enn Kisumu. I Kisii skulle me ha ledertrening med lederene for CU (christian union) på ein høgskule der. Me vart godt motteke av studentane og fekk sververt god mat før me starta det første møte.
Min sjef, Timothy, spurte om eg kunne komme på scenen med nokre andre under andakten. Okey, tenkte no eg. Kan jo først fortelje at det er ganske kaldt i Kisii med tanke på at Kisumu og Kakamega er ganske varme plasser. Vel, så Timothy begynte med å spørre meg om eg kunne sei noko om meg sjølv og kor eg kom frå. ”Ja, mitt namn er då Christine, og eg kjem frå ein mykje kaldare plass enn detta” (folk hadde klaga sånn over at det var kald, men for min del var det herlegt). Det endte jo med at heile salen begynte å le. Hehe. Artig det.
Det var eigentleg ei veldig kosli helg. Eg fekk litt meir oppmerksomhet enn eg liker, men ellers var alt bra. På slutten av treninga spurte ein av mine teammedlemmer om studentane kunne seie noko negativ om treninga, slik at dei kunne forbetre seg til gang. Det dei kom fram til var at eg, som kvit og frå eit anna land, skulle ha snakka meir. (Eg hadde stort sett sittet i salen). Vel, eg seier berre at dei kunne jo ha komme bort og snakka med meg så kunne eg fortaldt mykje om Noreg. Det er ein av mine favorit team her nede (hehe)…
Kisii er ein veldig fin plass og me budde faktisk veldig bra. Betre standar enn i Kakamega. Det vil seie ingen kakerlakker (som eg kunne sjå) og ein vanleg do (som funka av og til. hehe).
På søndagen måtte eg opp på scenen igjen (etter forespørsel av studentane), men for å være ærleg hadde eg ikkje mykje å sei. Eg svarte på spørsmåla: Eg heiter Christine, eg kjem frå Noreg, eg er ein del av eit utvekslings program og eg har aldri møtt Obama!
Etter gudstenesten reiste me tilbake til Kisumu for å deretter overnatte hos Timothy. Mens me var der fant eg ut at Timothy og familien kjem frå Rwanda, men når eg tenke meg om ser han ikkje ut som ein kenyaner, men meir som ein rwander. Me hadde rwandisk mat (trur eg nå vertfall). Godt var det vertfall.
Mandag tok me turen ned til Viktoriasjøen. Der spiste me fisk og koste oss. Etterpå gjekk turen tilbake til Kakamega. Vel, framme orka me ikkje så mykje til middag/kveldsmat så me bestemte oss for å ta grov brød (som ikkje er grov brød) og melk.
Tirsdag skjedde det ikkje så mykje. Me vaska kler og huset. Me renska kjøkkenet for kakerlakker (vertfall så godt som). Eg leverte kakerlakkene til ei høne utanfor. Var reine festmåltidet, hehe… Etter lunsj tok me turen over til universitetet for å besøk ein del stundenter, men mesteparten vart begynt å gå til timer.
Nå fortida bøser det ned her i Kakamega. Skal ikkje klage. Me treng vatnet for å sei det sånn. Med ein gang det begynner å regne er det berre til å setje ut bøtter og tønner og la dei fulle seg opp med vatn!
I moro går turen til Nyeri for å besøke Liv Astrid og Maria. Skal bli kjekt å sjå korleis dei har det ved foten av mount Kenya. Etter det eg har høyrt så er standaren hakke betre enn her (hehe) så eg ser fram til mat lage i ovn og ein god dusj! Merkeleg kva ein kan begynne å setje pris når ein er her nede i Afrika.
Ellers så går alt bra. Savner alle der heime som vanleg, men eg begynner å finne meg til rette her i Kakamega. Eg håper på å kunne legge ut nokre bilder, har prøvd, men det er jammen meg ikkje lett med denna internetten. Jaja, når eg kjem heim skal dere vertfall få sjå meir enn nok av bileter.

Men det er ein ting eg lure på… Korleis går det med dere der i nord? Eg sitter her og skriver og skriver om kva eg driver med, men det hadde vore kjekt å høyre kva DU har dreve med fortida. Kjempe kjekt viss du hadde gidda å skrive ein liten oppdatering frå nord som ein kommentar.

Til slutt vil eg avslutte med eit bibelvers. Held på å lese romarbrevet fortida, og synes det er så fint korleis Paulus skriver at du ikkje skal fordømme menneske rundt deg. Alle mennesker er syndig og ingen er betre enn dei andre, MEN gjennom Jesus kan me bli frelste gjennom nådet. Det er ikkje på grunn av noko me har gjort, men fordi Gud gav sin einaste son. Derfor skal me, som kristne, gjennspeile hans godhet, ikkje berre gjennom ord, men mest av alt (fordi det er det sterkaste) gjennom handlingar. Paulus skriver:
”Ver varmhjarta mot kvarandre i brorkjærleik!Kappast om å heidra kvarandre!” (12:10)
”Velsigna dei som forfylgjer dykk, velsigna, forbanna ikkje!” (12:14)
”… trå ikkje etter det høge, men hald dykk gjerne til det låge! Ver ikkje sjølvkloke!”

Med det vil eg berre seie: Gud velsigne dykk!

Friday, January 23, 2009

I love Norway! 22. jan 09

Ja, no var det faktisk ikkje so lenge sidan eg skreiv sist, men her er eg då altså igjen. Nå har det snart gått 4 måneder, og eg er her nå framleis. Tru det eller ei!
I dag trur eg at eg savner Noreg ein god del. Eg har sittet ein del å tenkt på kor utroleg takknemlig eg er for å være norsk, som eg har skjønt etter 4 måneder så er eg norsk tvers gjennom.
Det er så lett å ta ting for gitt. Eg har nå levd snart 4 måneder i ein verden så annleis enn det eg er vant til. Alt er så annleis. Kulturen, tankemåte, kristendommen, politikk, historie, mat, væremåte, natur… Mine kultursjokker har nå kommet og gått, men stort sett så har eg berre innsett at dette er ein opplevesle for livet(!), og at eg har så mykje å lære av desse menneskene her nede.
Eg held på å skrive ei oppgave om kva konsekvenser utdanningsystemet i Kenya har å seie for ulike grupper i samfunnet. Utdanning, noko som du kan ganske greitt får som norsk statsborgar. Du får støtte og mykje gratis, men tenk då på mennesker som sliter nok om ikkje dei skal sende barna på skulen. Mennesker som trenger barna til å skaffe ein del av inntekta, kanskje fordi foreldre er sjuke. Folk som må streve for å få gode nok karakterer for å komme seg gjennom systemet. Folk som gjerne går gjennom mange år med utdanning i håp om å få eit betre liv, men havner som arbeidsledig fordi det ikkje er nok ledige jobber. Tar me ikkje mykje for gitt!
Mennesker som lever i små skur tett i tett utan mykje ting inne i. Mennesker som lever med alvorlege sjukdommer som HIV, men må alikevel jobbe frå morgon til kveld for å brødfø familien. Kvinner som blir forlatt når dei blir gravide, fordi mannen ikkje vil forsørge for enda fleire. Kvinner som ikkje kan ta utdanning fordi dei blir sittande igjen aleine med barna.
Kenya og Noreg er så forskjellige!

Eg savner å kunne gå aleine på tur ute i norsk frisk kultur. Eg savner å kunne sitte heime i stova og kose meg med familien forann tven. Eg savner å kunne ha vennekvelder med vennene mine, og berre henge saman med mennesker som kjenner meg og som har same kultur. Eg savner å besøke familiemedlemmer og berre sitte å prate om kvardagselege ting. Eg savner mine kjære fettrer, Samuel og Filip, som alltid kan få ein til å smile. Eg savner å drikke norsk kaffi. Eg savner senga mi. Eg savner norsk standar. Eg savner mine kjære foreldre og Tommy. Eg savner å ha laaaange samtaler med Katrine.
Det er så mykje eg savner at eg kunne nok fortsatt i det uendeleg. Ok, så lurer du nok på kvifor eg skriver ned alt eg savner. Jo, det skal eg fortelje deg. Dette var jo ein av grunnane til at eg valgte dette året. Eg ville ha eit år som fekk meg til å setje pris på alt eg allereie har. Eg føler det at mange nordmenn tar så mykje for gitt, innkludert meg sjølv. Sjølvsagt veit me at det er mange folk som lever i fattigdom, og me veit at det er folk så absolut ikkje lever i eit land som Noreg. Det er så lett å sjå og høyre om fattigdom og elendighet gjennom tv og andre mennesker. Ein tenkjer gjerne ”stakkar mennesker”, men kva gjer ein så etter det.
I Noreg kan du ikkje så den store forskjellen mellom rike og fattige, slik du kan sjå i Kenya. Folk som tar deg for å være RIK, berre fordi du er kvit. Mennesker som ser opp til deg, berre fordi du er kvit. Måten mange mennesker her nede oppfører seg på rundt meg, på grunn av hudfargen, skremmer meg. Her om dagen spurte ei kvinne ho som eg bur saman med om ”muzungu”, altså meg, kunne gi ho ein jobb. På gata roper barn og menn: ”Muzungu, How are you?”. Eg må jo ærleg innrømme at det ikkje er så kjekt å få så mykje oppmerksomhet på gata, men det gir deg også ein grunn til å tenkje. Kva er eigentleg så bra med å være kvit? Kvifor skal mange afrikanere behandle ein annerledes berre på grunn av hudfarge? Det er mykje feil i verda i dag. Det er mykje urettferdighet i verda, men kva kan ein eigentleg gjere?
Fattigdom er noko av det vanskelegaste spørsmålet i verda i dag. Heime lever me i overflod. Kva kan me gjere for å gjere ein forskjell? Alt for mange mennesker har kjensla av maktesløshet og nytteløshet når det kjem til dei fattige i verda. Nytter det eigentleg å hjelpe?
Fattigdom er eit komplisert spørsmål, men ja det nytter å hjelpe! Misjonærer og bistandsarbeidare har gjort mykje feil opp gjennom åra, men me kan lære mykje av feila dei har gjort. Eg har fortida sittet og lest eit hefte av NMS, ”Kampen mot fattigdom”. Den forklare veldig bra mange av dei mulighetane me har for å hjelpe. Eg kan nevne at dei to viktigaste delane av bistandsarbeid er helse og utdanning. Utdanning er for mange vegen ut av fattigdom, og utan bra helse er det ikkje mykje ein kan gjer.
Vi er heldig som er norske. Vi har sinnsjuk mykje å være takknemlig for.
Samtidig er det viktig å vete det at vi har også mykje å lære av menneskene her nede. Sjølv om Noreg er eit, mildt sagt, FANTASTISK land å bu i så har me mykje å lære.
Då eg jobba i slummen møtte eg nokre vidunderlege kvinner som var smitta av HIV. Aldri har eg møtt nokon som har ein slik utstråling. Alt det me har gjer at me lett tek alt for gitt og ikkje takker Gud for alt me eigentleg har. I slummen ser du mennesker som har ein heilt anna livsglede og takknemlighet til Gud for det lille dei eigentleg har. Folk i vesten strever og strever etter eit lykkelegt liv, men er ikkje eit lykkelegt liv eit liv fullt av takknemlighet for det ein allereie har, istedenfor å streve etter meir. Mennesker vil alltid streve etter meir, men ein bør bli flinkare til sette seg ned og tenkje over kva ein eigentleg har. Alt det eg skreiv at eg savne, eg er så sinnsjuk takknemlig for at eg faktisk kan savne alle dei tingene. Eg er takknemlig for familien min, venner, det norske utdanningsystemet, norsk mat (!)….
Eg er takknemlig til Gud for alt eg har lært gjennom desse månadane i Afrika. Sjølv om desse månadane har vore fulle av utfordringar, har eg og lært så mykje om kultur, bistand, historie og ikkje minst om meg sjølv. Ein del spørr meg korleis eg kan reise aleine som norsk til ein plass som Kakamega. Grunnen eg forteljer då er at dette er ein mulighet for meg å bli betre kjendt med meg sjølv. Eg får testa meg sjølv på ein heil annan måte. Ikkje alle får leve i 3 måneder (med eit par pauser) utan innlagt vatn (altså ingen dusj), utedo (som er eit hull eit skur med eit hull i bakken) og side om side me kakerlakker. Hehe!
Vel, eg kan jo fortelje at det begynner å minke på kakerlakker. Veldig deilig kjensle skal eg seie deg. Kan ikkje seie at dei er mine beste venner. Me har nå fått ein ny venn. Trur det er ein firfilse, som då eter kakerlakker. Eg seier berre:”Du er hjertleg velkommen. Berre til å forsyne seg!”. Eigentleg hadde eg trudd det var verre å ha kakerlakker i huset, men det er vel positivt at eg føler det sånn.
Steike! So eg skulle skrive i dag då. Vel, dagen i dag er ein dag til etter tanke! Håper eg får lat ut dette innlegget snart.

Forresten min nye adresse er:
Christine Eidsheim
P.O. box 9265
Kisumu
Kenya

Eg er evig takknemlig for alle brev!

Til slutt vil eg seie at eg savne dåke, og ser fram mot 10. April klokka 11:00 når eg atter ein gang lander på norsk jord. Merkeleg nok savner eg kulden. Altfor varmt her nede i lengden. Tenk å berre kunne pakke seg inn i tepper med ein kopp kakao! Nam!
Nei, no får eg nå gi meg! Tusen takk for at du gadd å ta deg tid til å lese litt kva eg har dreve med og mine mange tanker. Håper du legger igjen ein kommentar!
GUD VELSIGNE DEG!
Hei! 23.jan 09

Eit lite inlegg til. Det er ein ny dag og eg har tatt veien til Kisumu ved Viktoriasjøen. Her skal me møte fleire som jobber for FOCUS Kenya. Om kvelden reiser me til Kisii for å ha ein ledertrening med studentane.
Eg har herved fått vaska håret mitt! Takk og lov, seier eg berre! Det var ein tricky ting. Vel, det gjekk nå fint så då skal eg nå overleve det meste. Må jo sei eg gleder meg til ein VERKELEG dusj, men så langt går det bra. Hehe.
Neste helg reiser eg til Nyeri med foten av Mount Kenya for å besøke Liv Astrid og Maria. Det gleder eg meg. Meir reising! Jippy!
Det var vel eigentleg alt for nå, men me snakkas!
Klem

Tuesday, January 20, 2009

Innvasjon av kakerlakker

Ja, så er eg no her i Kakamega. Aleine norsk og med mange utfordringer for dør. Kakamega er annleis enn så mykje anna eg har opplevd. Kakamega er ein liten by i vest- kenya, ikkje så langt frå den Ugandiske grensa. Byen er ikkje stor, men må nå sei det er ein god del folk her. Hovudtransporten deira er sykkel/motorsykkel. Merkeleg nok er sykkel det mest risikable. Dei har jo til og med fartsdumper der syklene kjøre. Hehe. Vel, eg liker det. Ganske behageleg transportmåte viss du ser vekk frå alle humpene.

Aleine norsk er jo veldig rart. Må ærleg innrømme at eg tar meg sjølv i å seie nokre norske ord til dei stakkars kenyanarne. Er nok ganske språkforvirra:S Vel, det eg skulle fortelle var det at det ikkje er så mange ”mzungu”(kvite)-er her, så eg får nok av oppmerksomhet, for å sei det sånn. Er det ein ting eg savner frå Noreg når det gjelder å gå ute på gata er å være ”usyneleg”. Når eg går utforbi døra her har eg mange augne på meg. ”How are you?” ”Mzungu!”… Eg må ærleg innrømme at eg har gitt opp å svare alle. Du blir jammen meg litt lei.

Eg har nå fått besøk universitetet litt og det var ein varm velkomst eg vart møtt med. Studentane er veldig glad i gjester, og blir skuffa kvar gang du ikkje kan komme. Eg spørr og graver om det meste, og eg ser meir og meir forskjellen på kristendommen i Noreg og i Kenya. Merkeleg å tenkje at det kan være så forskjellig. Kan ikkje seie eg hadde forventa den store forskjellen. Sjefen min spørte(ikkje at verka som eg hadde noko valg) om eg kunne snakke om Kultur og tro (veit ikkje kortid eller for kven…). Vart eg no litt sjokka, men eigentleg er det eit ganske bra tema. Eg hadde nok forventa at ein del var ulikt, men samtdig han eg trudd at mykje var det same. Det er merkeleg korleis kultur former ein person og våre tankemåter. Dei utfordringane eg har fått med den kenyanske kristendommen er det at dei snakker veldig opent og veldig høytidleg om trua si. Eg, for min, foretrekker å snakke meir med enkelt mennesker og meir personleg om mi tru. Eg har forklart ganske mange ganger at for mange (spesielt ungdom) er det vanskeleg å fortelle ein person at ein er kristen med ein gang ein møter dei. Dette fordi mange i Noreg har fordommer mot kristne og vil mange ganger trekke seg vekk. Etter mine opplevelser har funne ut at den beste måten EG kan ”forkynne” er ikkje å stå på ein talerstol og snakke om Gud, men å bli venner med folk som ikkje er kristne og vise gjennom haldninger og handling at eg er ein kristen.

Det er mange forskjeller i kristendommen på grunn av kultur. Eg kan nemne alkohol, bønn, gudsteneste, væremåte… (PS: Dette er mine erfaringer og ingen fasit)

Tilbake til overskriften: Kakerlakker. Ja, er ein i Afrika så er ein i Afrika. Mitt nye heim har fått nokre invandrarar som liker seg veldig godt, men som ikkje er så veldig godt likt. Eg og min kjære romvennine, Evelyn, har tatt opp jakten og nå begynner det å minke på dei (HELDIGVIS! Litt søvn å få). Problemet har vert at dei er så HIMLA raske og liker seg i mørke. Eg kan jo ikkje sjå så mykje i mørke og særleg rask er eg nå ikkje. Det endte med at me tok med ein del ting ut og der var det lettare å få tak i dei…

Ikkje så mykje har skjedd sidan sist gang. Det har stort sett gått i kakerlakk dreping, matlaging, oppvask, klesvask, hente vatn (har ikkje innlagt vatn må du tro! Hehe) og besøke folk. Eg koser meg, men sjølvsagt savner eg alle heime og ser fram mot å sjå dere igjen.

Dette får vere alt for no! Snakkas!

PS! Helsingar og kommentarar setter eg veldig pris på sjølv om eg ikkje har skreve nye innlegg! Kjekt å høyre frå dåke! Takknemlig for all tilbakemeldinger!

GlAD I DERE! GUD VELSIGNE DERE!

Tuesday, January 13, 2009

Eit lite innlegg. Eg er herved ankomme Kakamega i godt behold. Her er alt bra. Veldig varmt, men kem klager.... Vel. eg skal prove aa skrive meir fortast mulig.
Eg kan naa fortelle at eg bur saman med ein kenyaner med namnet Evelyn. Veldig kosli. Eg bur paa eit lite rom som me eigentleg deler, men ho ligg i stovo. Vel, me har eit lite kjokken som bestaar av ein vask, ein gassbrenner og noko som ligner paa ein kullgrill. Me har utedo og ingen dusj. Viss eg skal dusje saa blir det ein balje med vatn og det er det. Dette kan bli spannade. Rundt der eg bur er det mange honer og haner som lager ein del spetakkel, men stort sett er det kosli. Eg har funne meg ein venn i ein liten gutt som syntes det var veldig spennande at det kom ei kvite jente i nabogaarden. Eg skjonner ingenting han seier og han skjonner ingenting eg seier, men det gjer ingenting. Til naa har han folgt meg rundt, gitt meg mat (appelsin, notter og juice) og holdt meg med selskap. Fesltleg gutt. Han kan ikkje vere saa gammel, men han skravle no i veit paa swahili saa eg tek det som eit hint om at eg maa lere meg litt meir swahili.
Vel, dette faar vere nok for no. Skal prove aa komme med bilder igjen!
Snakkas